Planet Snuskete

Onsdag 3. februar

Denne dagen startet vi med å gå ut fra hotellrommet ca kl 1330. Det var veldig godt å få sovet ut litt etter den lange dagen i går. Det ble litt kjapp frokost på hotell kafeen før vi satte snuten mot The National Museum of Dar Es Salaam. Der var det utstillig av tanzaniansk historie og kultur. Inngangen kostet 6500 TNZ for voksne, men 2600TNZ for studenter.. det er noe litt annet enn den studentrabatten vi er vant til hjemme, og var knallfornøyd med det J

Rett etter at vi hadde kommet inn i første rommet av utstillingen kom det en ungdomsskoleklasse som tydeligvis fant oss veldig underholdende, noe som resulterte i at vi ikke fikk med oss så mye av det som var utstilt der. Etterpå gikk vi videre til en annen bygning, hvor det var utstilt utstoppede dyr, og gamle gjenstander som engang i tiden var brukt av heksedoktorer for å kurere gud vet hva og litt til.

Etter endt museumstur fant vi oss en taxi som kjørte oss til Coco beach (verdt å søke opp på google for å se bilder…). Der var det helt fantastisk, og vi fikk sprelle med tærne i både sand og vann! Det er vannet fra det indiske hav som er ved denne stranden, og jeg tror virkelig aldri jeg har opplevd så varmt vann før i hele mitt liv! KNALL! J

Etter litt sprelling på stranden spiste vi litt mat (kylling/ugali igjen – tror det kommer til å bli en gjenganger her gitt..), før vi dro tilbake til hotellet for kvelden. Greit å slappe av kvelden før en lang busstur til Marangu.

Torsdag 4. februar

Denne dagen våknet vi klokken 0600, av at en av Martelitas friere ringte for at vi skulle stå opp så han kunne få oss kjørt til Marangu istede for at vi tok bussen. Men sjåfør istede for buss var ikke aktuelt på en flekk, for de kjører som griser her..! Så kl 0900 var vi på buss stasjonen, og kjøpte billett med sai-baba ekspress til Moshi. 25000TNZ for en 9 timers busstur er ikke så verst det. Ja, nettopp 9timer.. ikke 6 timer. Hva vaaar det jeg saaa?! Men det gikk greit da, for all del. Halvveis på turen stoppet vi og fikk kjøpt mat og frukt før vi kjørte videre. Vel fremme 30 før Moshi ble vi hentet av Benjamin Mbezi, en prosjektleder ved Marangu Teachers College. Etter ca. 20 minutters kjøring endte vi opp i innkjørselen til Mama Stellas accomodations. Mama Stella er en Chagga prinsesse i overkant av 70 år, utroooolig liten og søt dame! (bilde kommer snart). Huset vi skal bo i er utrolig fint, med 4 rom og 8 sengeplasser, stor stue, 3 bad (hurra! Siden det er 7 jenter som skal bo her…!), spisestue og fint kjøkken med kjøleskap og fryser. Kvelden i dag ble brukt på verandaen med litt vin, for å utveksle historier og lære litt om området vi skal være i de neste to månedene. I morgen skal vi møte rektoren på Marangu Teachers College kl. 11.00.

Fredag 5.februar

Etter en god natts søvn, bare avbrutt av litt hønekakkel i 0400 tiden, spratt vi opp av sengen ca kl 0930. Etter en dusj og litt frisk frokost (knekkebrød med avocado og tomat) tok vi beina fatt og tuslet til skolen for å møte rektor. Etter en samtale og velkomst av rektor fikk vi være med på å se en eksamensfremføring i musikk og improvisasjon. Så flinke ungdommer med så stor glede for sang og musikk er det lenge siden jeg har sett!

Etter det fikk vi første innføringskurs i Swahili, som vi skal fortsette på kommende mandag. Etter kurset gikk vi for å kjøpe lunch. Dagens lunch bestod av bananer og avocado i varmen. Var utrolig godt med helt fersk frukt! J

Etter lunch var vi med på en presentasjon om storytelling. Ungdommene hadde der dramatisert historier som har blitt muntlig overlevert fra de eldre i landsbyen, samt at noen også fortalte noen historier. Denne siste runden med presentasjoner foregikk på ulike stammespråk som Chagga og Kiswahili, men vi fikk heldigvis et engelsk sammendrag på slutten. J

Etter vi var ferdig på skolen for dagen gikk vi ned i landsbyen for å handle inn litt mat og drikke, samt å spise middag. Middagen ble fortært på en lokal restaurant med navn Hosea Drive In. Etter middagen bar det tilbake til huset for litt sprelling på terassen, og litt vin. I morgen skal vi være med Ida og Mari (de to studentene fra Elverum) på en 4H samling. Ellers skal helgen brukes til å jobbe litt med forberedelsene til det jeg skal jobbe med her nede, sånn at jeg lettere kan få presentert det til de menneskene som evt. kan hjelpe meg et steg videre på veien.

Må bare få sagt at Marangu er et utrolig sjarmerende og fint sted. Nede i landsbyen får man tak i hva man måtte ønske av mat (ikke kjøtt og glutenfritt, men ellers knall), og området vi bor på er så grønt og frodig, med masse fine blomster! Har fått nyss om at det finnes maisknekkebrød i Moshi, så det blir nok en tur tid til uka eller neste helg J

Håper alle der hjemme har det fint, og ikke fryser ihjel i kulden!

Varm klem fra Marangu!

Lørdag 6. februar

I dag har vært en lang, men utrolig spennende dag. Vi sto opp kl 0800 for å bli med Ida og Mari på en 4H samling en halvtimes gange unna. Samlingen skulle begynne ca kl 0900. Når vi kom frem til samlingsstedet var det 3 ungdommer der, og resten lot vente på seg. Vi fikk en presentasjon av prosjektleder for 4H gruppen i Marangu, som fortalte litt om hvordan de jobbet der. Etter presentasjonen fikk vi høre at de andre ungdommene som skulle vært med på samlingen plutselig hadde måttet på skolen i dag, og var ikke ferdige før kl 1200. Heldigvis var det et fossefall i nærheten, så vi gikk dit for å titte. Et utrolig idyllisk sted! Solen skinte,og friskt vann fra fossen lå i luften. Etter å ha tilbrakt litt tid her, og bare slappet av, bestemte vi oss for å tusle ned til landsbyen. På veien ned møtte vi et par Masaai herremenn som vi tok følge med et stykke. Vel nede i byen var det tid for litt mat, så vi satte oss på en resturant vi hadde sett i går. Etter lunchen tuslet vi rundt i landsbyen, og tittet på de ulike sjappene (ikke vits å kalle det ordentlige butikker egentlig, men mange har bod eller sitt eget lille lokale hvor de selger ting). Har vært mest interessert i å titte på stoff i dag, og prisen ligger på mellom 7000 og 50000TNZ (50000TNZ = Importert fra Nigeria). Så det spørs nok om det ikke blir stoffkjøp på meg etterhvert.. jeg har jo tross alt tatt med meg sysaker

Etter å ha tuslet rundt i landsbyen i vel over en time gikk vi for å kjøpe mat, og vendte snuten hjemover. Marianne og Martelita har jobbet med ferdighetene av å bære ting på hodet, og jeg har klart å snuble og falle uten å knuse et eneste egg på et helt brett! *stolt*

Vel hjemme ca kl 1730 har vi slappet av, laget vår egen middag, og brukt kvelden på verandaen. I morgen er det fridag, den eneste plikten vi har er å gå ned igjen i landsbyen for å levere brettet som eggene stod på da vi kjøpte de i dag J

…også skal vi gjøre litt skolearbeid da!

Har også for første dag på oppholdet klart å bli solbrent i dag, men heldigvis ikke sånn kjempeille. Blir nok et lag med solkrem i morgen ja ^^

Søndag 7.februar

I dag var det en skikkelig rolig dag. Vi sov lenge, og surret rundt i huset hele dagen. Noen tok en tusletur til en skole i nærheten, andre spilte ball i hagen med nabobarna. På en måte var det veldig godt å slappe av, men samtidig ble man veldig rastløs av det også.. men vi vet at mandagen mest sannsynlig blir en lang dag, så det var greit med en rolig søndag. Men søndag er også fridagen til alle som jobber her i huset, og det resulterte i at det ikke ble fylt på noe vann i vannbeholderen for badet.. det var teit, for da får man ikke dusjet… vi legger oss med kryssede fingre om at vannet kommer tilbake i morgen.

Mandag 8.februar

I dag begynte dagen ganske tidlig. Klokka ringte 0730, og da var det bare å stå opp, for kl 0900 skulle vi møte på skolen for leksjon 2 i swahilikurset.

Vel fremme på skolen ble vi møtt av Doreene, og den påfølgende timen ble brukt til å lære mer tall, ukedager og enkle fraser.

Klokken 1030 kom Edith, en dame som skulle gi oss litt innføring i våre temaer, og peke oss videre til akutuelle mennesker å snakke videre med. Før vi visste ordet av det hadde fire av oss avtale med Marangu Hospital kl 1200. Jeg hadde aldri trodd at ting kunne gå så fort i svingene her

Edith ble med oss opp på sykehuset, hvor vi først snakket med NGO’en Angaza, og etterpå fikk vi hilse på selveste sykehus direktøren. Etter samtale med han, hvor vi presenterte oss selv, og hva vi ønsket å jobbe med, viste han oss rundt på sykehuset.

På benkene rundt om på sykehusområdet satt det mennesker med varierende helse, alt fra gamle til unge til små spedbarn i mødrenes armer. Tirsdager og torsdager er dagene hvor to leger på sykehuset tilbyr veiledning og oppfølging av HIV smittede personer. I veiledningen følger også vektkontroll, noe som er et viktig element i en slik prosess. Vi er så heldig at vi skal få være med på sykehuset i morgen og observere når legene veileder og følger opp de registrerte pasientene, og selv om man ikke snakker samme språk tror jeg likevel man kan få mye ut av det. Jeg tror det kommer til å bli en psykisk påkjenning og gjennomføre morgendagens observasjoner, men samtidig er det gull verdt for vårt arbeid videre i Marangu og i retning HIV/AIDS problematikken. Det er også viktig at vi bruker disse dagene til å gjøre ansiktet vårt kjent rundt om i byen, og på sykehus og gjeldende NGO’s, slik at det senere kan bli lettere å gjennomføre både bredde og dybdeintervjuene jeg har planlagt.

Etter å ha besøkt Marangu Hospital gikk vi ned i byen, for mandager og torsdager er dagene for marked i landsbyen. Markedet var ganske så stort, og det ble solgt alt fra frukt og grønt, til stoffer, sko og radioer. Kjempemorsom opplevelse, men skulle gjerne ønske jeg ikke hadde dratt med meg en stor veske med skolesaker, da det var gaaanske trangt mellom de ulike bodene! Skal prøve å få tatt noen ordentlige bilder fra markedet så dere får se en dag! J

Vel kl 1800 var vi tilbake hjemme, og kvelden har blitt brukt til å lage mat, og ikke minst snakke om oppgaver og fordøye det vi har opplevd i dag. I tillegg har vi planlagt litt i forhold til observasjonene på sykehuset i morgen.

Det har vært en lang dag, og jeg tror jeg kommer til å sove godt i natt! J

Klem til alle!

P.S! vannet har ikke kommet tilbake enda, men vi fikk beskjed om at det skulle ordnes i morgen.

juba juba!
Naa har vi faatt internett tilgang paa Marangu Teachers College, saa naa blir det etterhvert litt lettere aa oppdatere!
I dag har vi hatt leksjon 2 av Swahilikurset, og vi har faatt besoeke Marangu Hospital. Vi har faatt lagd avtale om at vi skal faa ha en “sit-in” session med to av legene pa sykehuset naar de veileder mennesker som har faatt vite at de er HIV positive. Det kommer nok til aa bli en psykisk paakjenning, men samtidig ogsaa veldig spennende og laererrikt! ..selv om de mest sannsynlig snakker swahili!
Naa skal vi snart ned i landsbyen for aa kjoepe inn mer frukt og groent (mandager og torsdager er det marked i byen, med masse masse utvalg!)

Kvelden vil bli brukt til aa begynne aa skrive litt paa oppgaven og forberede til morgendagen.

Haaper alle har det bra, og koser seg der hjemme!
Super vark/kokt/solbrent klem fra meg!

Hei!
Her kommer en kjapp oppdatering fra Marangu, bare for aa fortelle at jeg er i live. Her er det knall! en liten sjarmerende landsby med ca 300 000 innbyggere, men gud vet hvor de bor, for de har man ikke sett
Fra og med mandag skal vi faa tilgang paa internett paa Marangu Teachers College, saa da blir det nok forhaapentligvis litt hyppigere innlegg. Skriver reisedagbok for hver dag som gaar, saa naar man faar tilgang til nett saa legger jeg bare ut for alle dagene som har gaatt.

Haaper alt er bra med dere der hjemme, og at dere koser dere! Sender litt varmegrader hjemover, og antar det ikke blir sure miner for det!

Stooor klem til alle!

Ive decided to write my “daily posts” in norwegian, but i’ll write a summing up in English from time to time. ;)

Sååå… her kommer oppdateringen fra 2. februar:

Ca. Klokken 0600 (lokal tid) landet vi i Dar Es Salaam. Før vi gikk ut av flyet fikk vi informasjon over speaker at det var 28 varmegrader når vi landet, og jammen kjente man ikke det på kroppen når man kom ut av flyet. Det slo imot oss. Høy luftfuktighet og mange flere varmegrader en kroppen har kjent på laaang tid.

Etter ca en times taxitur i rushtrafikken på morgenen endte vi opp på hotellet Holiday In. Her fikk vi heldigvis lov å sjekke inn før tiden (innsjekk er vanligvis kl 14.00), og vi fikk freshet oss opp litt før vi skulle ut på jakt etter supermarked og vann. Vi fikk ikke mer en krysset gaten utenfor hotellet før vi ble snappet opp av en lokal gutt som skulle vise oss rundt. Det viste seg at han het Kelvin, og var 21år. Gjennom hans guiding fikk vi kommet oss på supermarkedet og kjøpt vann, før vi ble guidet til en lokal resturant og fikk i oss litt mat. Som takk for at han viste oss rundt spanderte vi også et måltid på han. Luchen bestod av høyst lokal mat av typen Chicken/Ugali til TZS 5000. Grillet kylling for mitt vedkomne, og en dash med ugali (potetmoslignende, laget av maismel).

Etter endt måltid gikk vi innom supermarkedet på vei tilbake til hotellet, og fikk kjøpt mer vann, shampo/balsam og litt nøtter.

Vel tilbake på hotellet slappet vi av litt, og sov mye (4-5 timer på meg), før vi igjen freshet oss opp litt for å gå ut å spise middag.

Middagen ble fortært på resturanten Emirates et kvartal unna hotellet. Igjen ble det kylling på meg, men med ris denne gangen, og en fanta orange da selvsagt. 

Etter middagen gikk vi igjen tilbake til hotellet. Før vi la oss snakket vi litt mer med Kelvin, og fikk oppklart misforståelser i forhold til tid og klokkeslett. For i Tanzania og på Swahili er det da nemlig slik at de regner klokka fra 0600 til 1800, istede for 00.00 til 1200 som oss i Norge. Frøktelig mye misforståelser som kan oppstå av denslags gitt….!

Men da var første dagen i Tanzania og Dar Es Salaam over, og man kan fornøyd gå til sengs i på det flotte hotellet, og nyte gode senger og air condition sålenge man kan

Juhu!

Tanzania, here we are!
We just arrived Dar Es Salaam and +28 this morning, leaving norway and its -29 degrees celsius the other day.

I even got a tanzanian phonenumber: +255 688 302 410

This was i quick update, just to enshure you that im ok!
I hope you all have a nice day, and that i hear from you soon!

I’m baaaaack, and it’s time to travel again… and this time the trip goes to Tanzania!

I’m going to try to write my blog in english this time, so to all my englishspeaking friends: i apologize in advance for my misspellings

I’m leaving Norway on the 1st of February, and returning on the 16th of April. The purpose for my travels this time is the field study for my bachelor assignment. All in all we are 8 students from Hedmark University College going to Tanzania (seven students will be located in Marangu Village near mount Kilimanjaro, and one in a town called Arusha).

From what I understand Marangu Village is a rather rural area, but a town called Moshi is not to far away… (or so I’ve been told…)

Anyhooow… more updates will be posted as i get settled, and time goes by…

I hope you all enjoy life; wherever you might be in the world at the moment!

As of version 4.6 of OpenBSD, a new alternative MTA is available. The new smtpd daemon is named according to the simple naming scheme of most other OpenBSD packages; it's name is simply 'smtpd'.

Assuming this will be ported to other *nixes like so many other OpenBSD projects, this will probably in time also be know under the name OpenSMTPd.

What fascinated me about this new MTA, and made me want to try it out, is its relatively simple, and very much OpenBSD-like configuration syntax. Stealing the first example config from the man-page of smtpd.conf, it may look somewhat similar to:

listen on lo0
accept for local deliver to mbox
accept for domain "example.org" relay via "mx1.example.org"
accept for domain "example.net" relay

This kind of syntax should be really familiar to people having touched pf.conf, snmpd.conf, ntpd.conf and other OpenBSD BNF-based config files.

The documentation is at the moment slightly less-than-optimal in my personal view. smtpd is currently still getting new features added, and code is still maturing, so it is not unexpected, and documentation will most likely improve as the project matures. I am willing to accept the lack of early documentation, and dive in nonetheless.

Read more, and see my setup in my wiki

Etter mange timer kjøring, kom vi frem til HAR2009 i går (tirsdag) ca kl 16:00. Ikke lenge etter bloggposting om såførbytte tirsdag morgen stoppet vi for frokost/lunch rett etter passering av Hamburg. Betjeningen insisterte på å snakke tysk, som tyskere pleier å gjøre. Null stress allikevel, trekløveret som ikke kjenner språket i hele tatt brukte engelsk og peking for å få mat, og fikk ;) Jeg prøvde meg med det lille jeg kan, og fikk akkurat det jeg ville ha. Gemuseschnitzel med Käsekroketten kan anbefales. Ikke så mye på grunn av grønnsakspanetten, men absolutt på grunn av fritert ost i krokett-form!

Lollemusa fikk akkurat den effekten jeg var redd for . Rett før Bremen våknet jeg av at Halvor satte ned tempoet på Lollemusa. Når jeg tittet ut vinduet var det første jeg så en Polizei-bil med blinkelamper på taket trille rolig forbi på høyre side. Resultat, vi ble vinket inn på første og beste rasteplass. Pass- og registreringskontroll, med et snev av teknisk kontoll påfulgte fra et par medet unge og hyggelige politimenn, som var solid nysgjerrige på hvor vi var på veg. Inntrykk av tysk politi langs motorveg: A+, will stop again ;)

Vel fremme lempet vi litt stash, fikk opp sentral-teltet og en liten knippe telt, og gikk etter mat. Sultne ulver endte opp på en av Vierhoutens ca 1337 spisesteder, og fikk servert genial kjøttmat med latterlig godt drekke til bittelitt penger. Helt genialt! 350g kjøtt fordelt over biff,. kalv, svin og kylling, med solide mengder tilbehør. Ron Miel er en drikke som SKAL oppdrives i butikk! Rom brygget på honning var latterlig godt! Latterlig godt var det også å komme seg inn i teltet og sove ca 23:00.

Village:Norwegian Embassy er nå stort sett bygget opp, og fungerer som en magnet for Skandinaver på camp. Vi har dansker og svensker rundt oss på det som err av flatmark utenfor plassen vi har reservert til de norske og finske teltene. Næreste nabo til teltet mitt er en data-dass, og næreste nabo til Halvor er en strømfordeling. "Center" for HAR, med bar, forelesningshaller og mat ligger rett på andre siten av bakkekammen vi har plassert vårt sentrale partytelt mot. Stort mer perfekt tror jeg ikke vi kunne plassert oss. Flagget har også sørget for at vi fikk besøk av en energisk og supertrivelig Tysk tøs som flytter til Oslo uken etter HAR :) Hun var superhappy (og litt nervøs) for å få lov til å snakke Norsk med nordmenn for første gang i sitt liv, og imponerte solid.

I dag har vi ferdigstilt camp-bygging og handling, og fått opp nett. Til slutt. Jeg har tatt med meg et 3Com Superstack 3 4400 48 port switch. Som ikke virker. TYPISK. Seriekonsollet fungerer på ingen måte, og ved sjekk av VLAN-fordeling i lagret config, har vi i praksis fått med oss 24 stykker 2-ports switcher. To og to porter parvis kommuniserer med hverandre, men ingen av disse parene kommuniserer med hverandre. Switchen har ikke fungerende nettverkstilgjengelig management på noen av portene, og L2 3Com attack fungerte heller ikke (MAC-flooding, påfulgt av en ARP-targeted telnet-flood gir login-prompt...). Så. Vi røsket frem WLAN-AP'et som ble brukt i bilen, og har nett. Forhåpentligvis kommer kablet nett via en 24-port switch i morgen sammen med resten av V:N.A...

Nederlandske butikker. Jeez. Ingen av de har hørt om Visa eller kredittkort. Den eneste betalingsmiddel i form av kort som godtas er Nederlandske debetkort og MaestroCard. Ergo, med norske kort er man f*ckd.

I natt, med stopp i Udevalla, ca ved midnatt tok jeg over førersetet i Lollemusa retning Malmø og grensa til Danmark. Neste sjåførbytte skulle vise seg å bli nå, rett før halv ti, på en rasteplass ca 5 mil nord for Hamburg.

Lettere sliten nå, men godt fornøyd med å ha gjennomført full gjennomkjøring av Danmark med kun ett stopp, for frokost og drivstoff.

Været... har vært... bedrøvelig. Veldig. Først trodde jeg noen hadde ødelagt sparedusj-hodet på regnværet. Jeg tok feil. Det var bare oppvarming til høyttrykkspylingen som kom senere. Heldigvis regnet det ikke i mer enn seks av de 9+ timene jeg kjørte...

Jeg har også innsett hvorfor tyskere og lignende turister i Norge er så imponert over den storslagne Naturen. Dette er mest sannsynlig fordi man i Norge faktisk kan se naturen fra "motorvegen". Svenske, Danske og Tyske motorveger er akkurat like. Og da mener jeg akkurat. Du ser i bunn og grunn det samme foran deg mil etter mil etter mil, og til sidene.... er det enten skog helt inn til vegen, eller flate jorder. Et og annet avvik er det selvfølgelig, men altså, som avvik...

Stort mer er det ikke å melde. Å kjøre natt, med tre sovende passasjerer i bilen fører ikke til nevneverdig mye å meddele. Heldigvis.

Poster fra internett-gateway'en i bilen, som nå holder 98km/t i retning svenskegrensa. All is good, har fått plukket opp alt som skal med, og Senilix er plassert som sjåfør på første etappe.

Mine oppgaver hittil har vært å

• Få bilen til Oslo
• Få plukket opp folk og stash
• Finne ut hvem som skulle kjøre etappe en, og gi instrukser for bilen :P
• Få opp 3G/GPRS forbindelse
• Få opp DHCP-server og routing
• Verifisere at folk har intarweb-kobling via WiFi i bilen

Lista over er ferdigstilt, og videre nedover kommer jeg til å sitte og kontrollere at vi har intarweb-kobling operativ, slik at folka i baksetet ikke klager for mye, og forberede meg på å ta over kjøringa om en liten haug timer...

Bottom line. Vi er på veg! CAMP HERE WE COME.

Og ja, L2-Castle og Sakarias har fortvekk både Twittret og Facebook'et dette ;)

Stolen from the Joy of Tech

Klokka har nettopp passert midnatt, og vi kjører nordover i 110 km/t, med Portland, Oregon som mål, 200 km foran oss. Vi har lagt California bak oss, og har rett og slett ikke mye igjen av turen generelt. De siste par dagers hendelser skal være fort gjort å greie ut om, da det igjen dreier seg i det store og det hele om kjøring.

Turen nordover fra Los Angeles la vi delvis innom Highway 1, som følger Stillehavskysten nordover. Den var en mildt sagt kjærkommen avveksling fra alle de snorrette motorveiene vi har holdt oss til det meste av turen. Siden dette er en roadtrip, så er dette den typen veier vi kanskje har sett for oss på forhånd (selv om vi selvsagt var innstilt på en del motorvei også, av tidshensyn). Veien buktet seg inn og ut av bukter og klippefremspring, ofte med et loddrett stup rett ut i havet til venstre, og en like loddrett fjellvegg til høyre. Hadde det ikke vært for det totale fraværet av skjærgård kunne vi kanskje ha overbevist hverandre om av vi kjørte langs vestlandskysten. Været var som vanlig nydelig, og trafikkmengden var også moderat.

Underveis passerte vi Hearst Castle, et stort herskapshus oppført av mediemogulen William Randolph Hearst på 20-tallet. Mannen og slottet var inspirasjonen til henholdsvis Charles Foster Kane og hans slott Xanadu i filmen Citizen Kane av Orson Welles. Vi hadde delvis planer om å svinge innom dette underveis, men det lå litt lenger unna veien enn vi antok, og det var avskrekkende mange biler på parkeringsplassen, så vi hastet videre. Ikke så vi noe av zebraene som visstnok skulle vandre i flokker utenfor heller.

Smått om senn ankom vi Silicon Valley og San Francisco Bay Area, et av USAs største og mest velstående metropolområder. Vi hadde kvelden i forveien booket oss inn på et hotell i byen Newark, som ligger et stykke sør for San Francisco. Etter den sedvanlige famlingen rundt i veinettet fant vi frem til hotellet, som var en meget positiv opplevelse etter det fuktige, lille og illeluktende hotellet vi hadde tilbrakt tre netter i mens vi var i Los Angeles. Hotellet tilhørte Marriot-kjeden, og var åpenbart mest beregnet på folk på forretningsreise til teknologibedriftene i området. Til tross for den høye standarden kostet rommene halvparten av hva rommene våre i Los Angeles hadde kostet. Vi booket oss inn, og vandret de femti metrene bort til strip-mallen i nabolaget, som blant annet kunne skilte med Pizza Hut, Burger King og Subway. Vi gikk for Pizza Hut, og tok med oss pizzaen til hotellet.

Tirsdagen var utelukkende satt av til sightseeing i San Francisco. Vi programmerte opp GPS-en til å føre oss til sentrum av byen, og begynte å følge anvisningene. Brått ble vi oppmerksomme på at ruten faktisk førte oss sørover, og videre oppdaget vi at det var hele 90 km til målet. Vi begynte å mobbe Trond Viggo for å ha bommet fullstendig på San Francisco da han booket hotellet, men skjønte etterhvert at grunnen til den lange omveien var at GPS-en var programmert til å unngå bomstasjoner. Vi lå egentlig ikke mer enn 20 km fra sentrum.

Vi hadde litt lyst til å dra ut til det beryktede Alcatraz-fengselet, men fant ut at slik luksus må man booke minst en uke i forveien. Vi måtte derfor nøye oss med en tur ut til Golden Gate Bridge og ned til havneområdet, Fisherman’s Wharf. Sistnevnte fant vi ut var så turistbefengt og stappfullt av tiggere og gatemusikanter at vi fort flyktet tilbake til bilen og bega oss opp i byen igjen. Denne dagen var det i det hele tatt overraskende kaldt og surt i byen, med tett skydekke og sterk vind, så vi bestemte oss for å dra tilbake til hotellet og slappe av i det oppvarmede bassenget der istedet. Det var rett og slett deilig, og vi hadde både bassenget og boblebadet for oss selv i godt over en time.

Og i dag har vi altså kjørt nordover igjen. Først stakk vi en «kjapp» tur innom San Francisco igjen for å få tatt noen skikkelige bilder av Golden Gate Bridge, før vi fulgte Highway 101 videre nordover, opp i Redwood-områdene. Til og begynne med minte landskapet mer og mer om Norge, med rolig rullende skogkledde åser, før vi plutselig forsvant ned i en kløft og kom over de virkelig store trærne. Vi stanset langs veien et par ganger for å ta de majestetiske redwood-trærne i nærmere øyensyn.

Før vi dro i dag tok vi forresten en tur innom matvarebutikken rett ved hotellet i Newark for å kjøpe grillmat og grillkull, med tanke på å grille underveis i dag. I den forbindelse er det verdt å fortelle litt om denne butikken. Den var rett og slett fantastisk. Størrelsesmessig kunne den minne om CC Mat på Gjøvik, med et veldig godt utvalg av mat, stor ferskvaredisk, og generelt romslig og oversiktlig.

Det beste var kassene. Hver kasse var betjent av to personer, og de gjorde alt for deg: du bare setter fra deg handlevognen eller -kurven, så tar den ene personen seg av å løfte ut varene og slå dem inn på kassa, mens person nummer to pakker alt i poser for deg. Vi var veldig i tvil om vi skulle gi tips for denne servicen, men etter å ha observert andre kunder så det ikke ut som det var noe man gjorde. Mens vi pakket inn sakene våre i bilen så vi til og med at enkelte kunder fikk hjelp til å trille handlevognen ut til bilen og til og med løfte posene inn i bilen. Vi lurte litt på hva slags strøk vi egentlig hadde havnet i.

Langs veien i dag kom vi forøvrig ikke over noen egnet grillplass, så grillingen får vente til i morgen. En artig detalj er at Trond Viggo oppdaget at potetsalaten kostet det dobbelte av den halvkiloen indrefilet av okse han hadde kjøpt. «Nesten akkurat som i Norge», påsto han …

Klokka har nå blitt kvart over to, og vi har nettopp stanset i en forstad til Portland og tatt inn på et motell. Vi er temmelig signe hele gjengen, så det blir bare å pakke seg rett i seng. Bilder fra de siste par dagers hendelser kommer senere.

Tiden har flydd fort de siste dagene, og jeg innser jeg ikke har skrevet et ord i bloggen siden vi ankom Las Vegas, og det er snart en uke siden allerede. Martin tok over stafettpinnen akkurat da, men det var et par hendelser som han ikke fikk med seg i innlegget sitt, så før vi beveger oss videre vestover til LA må jeg bare nevne dem her.

Underveis på turen så har vi stoppet innom en del kamerabutikker (de gangene vi faktisk har funnet dem), så jeg har kunnet se etter et nytt objektiv til kameraet mitt. Enten har ikke butikkene hatt akkurat det objektivet jeg ønsket meg, eller så har det vært for dyrt. Derfor falt man tilbake på plan B, som var å bestille fra nett og få det levert på hotellet underveis. Det eneste hotellet vi visste vi skulle bo på i noen dager, og som vi visste om på forhånd, var MGM Grand i Las Vegas. Hele operasjonen ble litt mer komplisert av at hotellet krever at man bor på hotellet idet man mottar pakken, så jeg måtte beregne ankomsten av pakken innenfor en todagers margin. Jeg kom til at den beste løsningen ville være å bestille umiddelbart etter at vi hadde sjekket inn.

Som et siste hinder måtte selvsagt den nettbutikken jeg hadde funnet frem til bli utsolgt for det objektivet akkurat den kvelden, men jeg fant heldigvis en tilsvarende sjappe som hadde det på lager, og også tilbød 1-day-delivery. Det var her jeg ble virkelig imponert over UPS, som brukte under et døgn på å frakte pakka fra New York til Las Vegas, og på morgenen den andre dagen i Vegas hadde jeg pakka med kamerautstyr til nærmere 10 000,- NOK i hendene. For de som lurer: et Canon EF-S 17-55mm f/2.8 IS USM objektiv og en Canon Speedlite 580EX II blits.

Samme dagen som jeg fikk den etterlengtede pakka var vi i Stratosphere tower og kjørte verdens høyeste attraksjoner. Siden vi hadde tilbrakt så mye tid i trafikken i bilen dagen før, tok vi den nye og «flotte» monorailen og lot bilen stå. Det var i og for seg fint, det, hadde de bare ikke lagt monorail-stasjonene så langt unna de stedene folk faktisk har tenkt seg. Vi havnet i et temmelig øde område langt utenfor stripa, og tok derfor fatt på den ti minutter lange gåturen bort til Stratosphere. Idet vi forlot monorail-stasjonen passerte vi en litt uflidd fyr som satt og holdt en kopp og stirret tomt fremfor seg. Den godhjertede Trond Viggo begynte å fomle i lommene sine etter noen mynter å gi til karen, og var i ferd med å hive noen slanter i koppen hans før han i siste liten så at koppen faktisk inneholdt kaffe. Den barmhjertige turist måtte bare gå videre med uforettet sak.

For å klage litt mer på denne monorailen så må man også nevne at den var langsom, humpete og de spilte reklame over lydanlegget uten stans. Det var nesten ingen passasjerer på systemet, og det forstår jeg godt når man ikke kommer dit man trenger å være, man kommer dit sakte, og man må høre på reklame og flaue vitser hele tiden underveis.

På vei tilbake til hotellet hoppet vi av midt på stripa og gikk forbi hotellet Bellagio, med det flotte fonteneshowet sitt. Mens vi ruslet over en gangbro på veien dit passerte vi en fyr som faktisk satt og tigget, og Trond Viggo ble endelig kvitt vekslepengene sine.

Fredagen sjekket vi ut av hotellet i siste liten, og vendte snuten atter en gang vestover mot Los Angeles. Vi la ruten via Death Valley, som på samme tid er Nord-Amerikas laveste punkt og tørreste og varmeste sted. Vi må si reklamen holdt hva den lovet, vi stanset nede på sletta i dalen, der det var 117 grader Fahrenheit, noe som blir noe i retning av 47.2 grader Celsius. Vi hadde egentlig tenkt å ta med oss et egg og se om det ble stekt på asfalten der, men det glemte vi selvsagt. I stedet moret vi oss med å kaste isbiter på asfalten og se dem smelte og fordampe på rekordtid.

Det var ikke mye trafikk i Death Valley, og det stod stadige advarsler langs veikanten om at man måtte slå av aircondition-anlegget for å unngå overopphetede radiatorer. Det gikk heldigvis bra, og uansett passerte det såpass med biler at man aldri hadde lidd noen nød om bilen hadde stanset. Death Valley fikk navnet sitt under gullrushet i California i 1849, da mange nybyggere dro gjennom den brennende hete dalen. Til tross for det illevarslende navnet var det faktisk bare en person som mistet livet sitt av varmen der under gullrushet. Vi var ikke skikkelig bekymret før vi kjørte ut av dalen igjen og fulgte GPS-ens anvisninger videre mot Los Angeles, og vi da ble sendt ut på en fullstendig øde landevei. Det var fortsatt stekende varmt ute, men denne gangen var det ingen trafikk, ingen rasteplasser langs veien med radiatorvann, og generelt ingen bebyggelse. For første gang på hele turen kjørte vi over en mil uten å se en eneste bil eller bebyggelse eller annet tegn på liv. Det gikk heldigvis bra, bilen brøt ikke sammen, og etterhvert møtte vi faktisk noen biler også.

Vi ankom Los Angeles i sjutiden på kvelden, og fant raskt frem til hotellet vårt, som lå i utkanten av Hollywood-åsen. Faktisk kunne vi se deler av det berømmelige Hollywood-skiltet fra badevinduet på rommet. Sett i forhold til prisen var dette likevel det mest skuffende hotellet vi har bodd på underveis. Rommene var små, og aircondition-anleggene luktet urin. Som formildende omstendigheter hadde vi tilstøtende rom med en dør imellom, og hvert rom hadde en enorm flatskjerm-TV. Så til tross for lukta og størrelsen tørnet vi inn for natten, med klare planer om å komme igang tidlig neste dag.

Planen om å være ute av hotellet før klokka ett falt i grus i det øyeblikket Amund og Trond Viggo kom inn på rommet til meg og Martin via døra mellom rommene og lukket den igjen bak seg. Vi innså ikke dette før et kvarter senere da vi var på vei til bilen og jeg kom på at Amund hadde GPS-en. Han snudde og gikk mot hotellrommet igjen, men fikk ikke låst opp. Trond Viggo prøvde med kortet sitt, men fikk heller ikke opp døra. Jeg og Martin fikk opp vår dør, men det var til liten nytte, for døra inn til rommet til Amund og Trond Viggo kunne bare åpnes fra deres side. Vi antok at det var skjedd noe feil med bookingen av rommet, og at kortene til Amund og Trond Viggo måtte reaktiviseres, og sjekket med skranken.

Etter å ha fått nye kort som heller ikke fungerte begynte det å demre for Amund at han hadde slått på den ekstra låsen på døra, som gjør at man ikke får låst seg inn fra utsiden. Vi flirte litt av denne bommerten og tok nok en tur til skranken for å hente noen med nøkkel som kunne overstyre sikkerhetslåsen. En vaktmester ble med oss opp og fikk låst opp døra, men møtte så på den siste og uslåelige hindringen: sikkerhetskjettingen. Trond Viggos rom var som en ugjennomtrengelig festning, og vi begynte å lure på om vi skulle få tak i skapsprenger Egon Olsen eller noe. Vaktmesteren gikk for å hente verktøy, sikkert mens han ristet på hodet og mumlet noe om klønete norske turister.

Vi satte oss ved bassengkanten og ventet. Etter en stund begynte vaskedamene å dukke opp for å vaske rommene, og vi kunne se dem gå inn på det ulåste rommet og ordne opp, men da de kom til rommet til Amund og Trond Viggo ble det selvsagt bråstopp. Amund gikk opp og forklarte situasjonen til en av dem, og hun forsvant. Like etterpå kom det en ny vaskedame som åpenbart ikke hadde fått med seg hva som foregikk, og jeg lente meg tilbake for å nyte synet av nok en person som fånyttes prøvde å åpne døren, da jeg nesten ramlet ut i bassenget av forskrekkelse: hun åpnet døren uten problemer og svinset rett inn! Hvordan hun fikk det til vet vi ikke, annet enn at all fiklingen med døren må ha fått dørslåen til å åpne seg igjen. Vi fikk i hvert fall tak i GPS-en og kunne endelig våge oss ut i trafikken i LA.

Vi inntok frokost på IHOP og la ut på sightseeing og shopping. Dette var på 4. juli, så det var usannsynlig mye trafikk og folk, så vi slo fra oss planen om å oppsøke stranda, da det var helt umulig å få parkert. I stedet dro vil til et enormt kjøpesenter som fikk CC Gjøvik til å fremstå som Wahl-senteret på Rena. Vi tråkket og gikk en stund, og Amund fikk endelig handlet seg litt Warhammer. Vi var også innom en dedikert LEGO-butikk, men siden de ikke hadde prislapper på eskene var det ikke noe morsomt å stå der og glane.

På kvelden dro vil Los Angeles Memorial Coliseum (ja, det skrives sånn) for å se på byens største fyrverkeri. Det var utrolig mye folk overalt, men vi fant til slutt et sted vi kunne sitte og samtidig ha god utsikt til showet. Fyrverkeriet varte en hel time, fra klokka ni til ti, og i hvert fall jeg opplevde for første gang på turen å bli kald av å være ute. Fyrverkeriet kunne fint ha vart en halvtime kortere, for de første femti minuttene gikk det utrolig lang tid mellom hver rakett, og det ble temmelig ensformig. Idet vi gav opp og begynte å bevege oss mot bilen tok det imidlertid av, og finalen var svært imponerende. Jeg la kameraet igjen på hotellet, da jeg ikke var sikker på hvor vi kom til å havne, og jeg er fortsatt litt for engstelig for det nye objektivet, så det ble ikke noen bilder, men jeg dro frem mobilen og filmet litt istedet, og resultatet kan beskues her:

Dagen etter dro vi først en tur til Hollywood Boulevard, bedre kjent som Hollywood Walk of Fame. Vi hadde i utgangspunktet planlagt å legge turen innom Hooters-restauranten der, men da vi så den enorme køa bestemte vi oss for å vente litt med maten og rusle litt opp og ned gata istedet. Vi så mange interessante navn, og tok oss selvsagt også en tur innom stjerna til Michael Jackson. Det var tjukt med folk, og minst et par politifolk som stod der og hadde hendene fulle med å få folk til å gå videre og ikke henge der hele tiden.

Etter at vi hadde spist dro vi så nordover igjen til Universal Studios Hollywood, som i bunn og grunn er en svær fornøyelsespark med fokus på Universal Studios filmer. De fleste attraksjonene der begynner å dra litt på årene, noe vi merket godt. Vi gikk for et front-of-the-line-pass, som tillot oss å gå utenom køa til hver enkelt attraksjon, og godt var det, for noe av det var så skuffende at vi hadde blitt veldig irritert om vi i tillegg måtte ha ventet for å få tilgang. Først gikk vi gjennom spøkelses-/skrekk-huset, som vi nok har vokst fra for lengst (selv om Trond Viggo skvatt skikkelig ved en anledning). Deretter gikk vi til Terminator 2-tingen dems, som er en slags simulert omvisning hos Cyberdyne Systems. Vi fikk de beste setene i salen, og 3D-filmen de viste var tidvis meget realistisk og imponerende. Vi gikk deretter og ble gjennomvåte på Jurassic Park-vannsklie-berg-og-dalbanen dems, fulgt av en innendørs berg-og-dalbane i stummende mørke med tema fra The Mummy. Førstnevnte var helt ok, med et herlig magesug fulgt av et meget forutsigbart vannplask på slutten, mens sistnevnte var skuffende kort og lite underholdende.

Vår største bommert var imidlertid å gå på Backdraft-presentasjonen, basert på en skikkelig B-filmaktig actionfilm fra 1991 som jeg ikke engang hadde hørt om. Halve tiden gikk med på å se noen stusselige filmer hvor skuespillerne (Kurt Russell og Scott Glenn) og regissøren Ron Howard skrøt uhemmet av hvor realistisk og bra filmen var, før vi fikk se en mekanisert gjenskaping av noe som visstnok var en scene i filmen. Hvorfor de ikke har byttet ut denne greia på 16 år vites ikke, men de lurte da i hvert fall oss inn (vi trodde vi kanskje kom til å tørke opp litt etter vannsklia, kanskje det er det som er hensikten).

Til alt overmål lå fortsatt kameraet mitt i oppbevaringsskapet etter berg-og-dalbanene, så jeg fikk ikke engang tatt bilder. Veldig skuffet gikk vi mot den sentrale delen av parken igjen for å se den største attraksjonen: Waterworld. Denne var nok et eksempel på en aldrende actionfilm som melkes for det den er verdt 15 år etter. På den positive siden så var det ganske spektakulært, og skuespillerne var tildels engasjerte (eller muligens gjennomøvde i rollene sine). Vi satt med solen i øynene, men det kunne vi takke oss selv for som kom såpass sent til forestillingen.

Da forestillingen var ferdig var solen på vei ned, så vi bega oss tilbake til bilen, temmelig slitne etter å ha tråkket i parken i over fire timer. Atter en gang var vi for sent ute til å dra på stranda, så vi dro tilbake til hotellet og slappet av resten av kvelden.

Det er vanskelig å skrive denne posten. Ikke vanskelig fordi det har skjedd så lite, men fordi det har skjedd så mye.

Oppholdet i Las Vegas var utrolig fantastisk. Iallfall for min egen del. Da vi ankom Las Vegas kom vi fra en slags sidevei. Dette var på grunn av at vi dro til Boulder City, rett etter at vi hadde kjørt over Hoover Dam. For de som ikke har prøvd det, å kjøre inn i Las Vegas på kvelden og se på havet av gull som lyser mot deg i det man kjører inn i byen, er som å komme til en annen planet. Og sånn var Vegas også, på mange måter.

Første dagen kom vi såpass sent inn i byen at vi ikke gjorde noe spesielt, annet enn å sjekke inn på hotellet og legge oss. Planen var at vi skulle stå opp litt senere enn vanlig. Tross alt, så hadde vi jo stått opp sånn nogenlunde tidlig hver dag de siste dagene, så vi unnet oss noen ekstra timer på øret. Klokka åtte ble til ni, ni ble til ti, og ti ble sannelig til halv to før vi fikk ut fingeren og kjørte rundt i byen for å se hva vi kunne finne på. Ganske mye, skulle det vise seg.

Amund, triggerhappy som han er, ville inn på en skytebane vi hadde sett på veien inn i byen dagen før og fyre av noen skudd. Som sagt, så gjort. Amund gikk inn på skytebanen og hadde moroa si, og Einar gikk etter og tok bilder. Undertegnede og Trond Viggo satt og ventet tålmodig i lobbyen til Amund var ferdig med å skyte med våpen og Einar med å skyte med kamera. Amund kom ut igjen av skytebanen med et smil fra øre til øre når han var ferdig. Pengene var vel verdt det, tydeligvis. Da jeg ikke var og skjøt selv, må jeg ta ham på ordet om at det var bra.

Etter å ha skutt fra oss dro vi på sightseeing opp og ned The Strip, men innen vi var ferdig med å se på alt det rare langs «Stripa» og kommet tilbake til hotellet, var klokka blitt såpass mye at vi bare hadde tid til å ta oss en times pause før det igjen bar avsted til showet med Penn & Teller. Veldig bra show, må jeg si, selv om jeg hadde sett flere av triksene deres på Youtube fra før. Så var den dagen ferdig.

Den nest siste dagen kom, og vi hadde bestemt oss kvelden i forveien at vi skulle stå opp litt tidligere enn dagen før. Så naturligvis, vi stod opp omtrent like sent den dagen også. Typisk. Plan for dagen var å kjøre monorail fra hotellet og til andre enden av stripa hvor Stratosphere Tower var. Den høyeste bygningen i USA vest for Mississippi, kunne Amund fortelle. Og vi tror ham så gjerne. Heisen opp i tårnet tok ikke lange tiden. Man fikk dotter i ørene av å ta heisen opp og ned. Der oppe var det en utkikksetasje med 360 graders utsyn. og over det, tre karuseller (i mangel av bedre ord å kalle dem) som er de tre villeste jeg noen sinne har tatt. Ikke fordi de nødvendigvis var så ekstreme, men fordi de var 270 meter oppe i lufta! På en av dem blir man satt i en sentrifuge og spunnet rundt utenfor tårnet og under seg er det ingen ting annet enn et laaaaaaaaaaaaaaaangt tomrom før bakken langt der nede minner deg på at om at hvis sentrifugen mot formodning skulle bryte sammen, er man temmelig død. Den andre attraksjonen sender en vogn med vettskremte passasjerer igjen over kanten før den stopper like ved stupet, så det føles som at man blir kastet ned fra tårnet, men blir hentet inn igjen like før det går veldig galt. Den siste er i og for seg en gammel klassiker. Den fins også i diverse andre fornøyelsesparker. Det som på Wikipedia blir beskrevet som et Drop Tower. Japp Spaceshot heter den i Tusenfryd. Men det er én vesentlig forskjell: Den i vegas sitter på toppen av tårnet og er dermed verdens høyeste attraksjon. Alle tre attraksjoner var helt sinnsyke å ta, men du verden, så artig!

Etter noen timer oppe i Stratosphere Tower dro vi ned igjen og tok monorailen tilbake mot hotellet, men gikk av før vi kom så langt, for å få med oss fonteneshowet utenfor Bellagio-hotellet. (Du vet, der Oceans Eleven-gutta står og glaner på slutten av filmen). Det var solnedgang, og dermed midt mellom nattmodus og dagmodus så lyssettingen var ikke den beste, men ingen av oss brydde oss så veldig, egentlig. Fonteneshowet var på alle måter så imponerende som man ser det på film, og etter endt fremvisning gikk vi tilbake til hotellet til fots langs The Strip. Noe som må sies å være en hinderløype av innkastere og folk som deler ut horekort. Jeg mistet fort tellingen over hvor mange ganger jeg måtte si «no thanks» til alle innpåslitne folk.

Jeg vet ikke helt hvem sin idé det var, men samme kveld dro vi på Crazy Horse, en cabaret bak lukkede dører på hotellet. Hva skal man si om den da? Min opplevelse av det var en drøss med nakne damer som ristet på ræva i halvannen times tid og dett var dett. for min egen del var det ikke verdt penga, egentlig. Ikke seksuelt nok som stripping, og ikke underholdende nok som revy, men en døv blanding et sted midt i mellom. Jaja, nå har jeg iallfal sett dét også.

Nå sitter vi på et nytt hotell i Hollywood, Los Angeles etter en temmelig kjedelig dag på veien. Det vil si.. vi stakk innom Death Valley, et veldig varmt sted. Temperaturen der var i overkant av 47 grader celsius, men bortsett fra det: ørken, ørken, ørken og ørken så langt øyet kunne se.

Morgendangen kan nok bli interessant, tenker jeg. Fjerde juli i Los Angeles og alt det der.

Jeg er spent på morgendagen!

Nå har vi kommet fram til et av turens få faste holdepunkt, nemlig Las Vegas. Vi booket rommet en god stund før vi i det hele tatt dro til USA, så vi er en smule stolt over å ha vært såpass disiplinerte at vi har nådd fram i tide. Etter å ha gjort vårt beste med å somle med tiden ute i ørkenen etter avreise fra Phoenix klarte vi til og med å ankomme byen da det var mørkt, noe som selvsagt er essensielt når man først ankommer The City of Lights. Sett fra rommet så er Las Vegas det mest opplyste området på jorden på nattestid.

«What happens in Vegas, stays in Vegas» heter det seg, så derfor blir det nok ikke noe blogging herfra! … … … Neida, vi skal nok komme tilbake til hva som skjer i Las Vegas, men for øyeblikket har det ikke skjedd noe mer spennende enn at vi ankom i går kveld og booket inn på MGM Grand. Vi styrte via GPS-en, og den er selvsagt ikke noe sentimental i forhold til rutevalg, så vi fikk ikke kjørt nedover The Strip og sett alle kasinoene nedover der, men vi kom til gjengjeld rett frem til hotellets parkeringshus, så slapp vi å lete oss frem til det.

Nå har vi imidlertid foregripet begivenhetenes gang en liten smule, for vi hadde jo en grunn til å overnatte i Phoenix i går natt, etter at vi var i Grand Canyon. Denne grunnen heter Heart Attack Grill, og det var dit vi dro for å spise frokost på den varmeste dagen vi har opplevd så langt (vi var oppe i 112 grader Fahrenheit, nesten 45 grader Celsius). Heart Attack Grill har et meget enkelt konsept: server så usunne burgere som mulig, ispedd et sykehustema med unge vakre servitriser i sexy sykepleieuniformer.

Når vi kom inn ble vi «lagt inn for behandling» av sykepleier/servitrise Mary, og vi fikk hvert vårt skjema hvor vi kunne beskrive våre helseplager, og velge vår egen medisin: Single, Double, Triple eller Quadruple bypass, med andre ord en- til fire-etasjes hamburgere. Vi ble også iført hver vår sykehusskjortel, av den typen som er åpen bak, og fikk et papirarmbånd som erklærte at vi nå var pasienter på Heart Attack Grill. Amund, Martin og jeg valgte en Double Bypass, mens Trond Viggo har innsett at han ikke får i seg så mye mat på morgenen og valgte en Single Bypass, den pysa. Med på lasset fulgte en halvliter (ja, faktisk, 0.5 metriske liter) med Coca Cola på glassflaske, og Flatliner Fries, hjemmesnekret pommes frites som er fritert i rent smult. Personlig var ikke akkurat dette kost jeg pleier å sette pris på, og jeg klarte ikke å fullføre hele burgeren, så jeg burde kanskje gått for en Single Bypass selv.

Etter å ha fullført behandlingen var det tid for fotografering, og vi hadde bedt om å få hilse på «overlegen» selv, Dr. Jon. Han var mektig imponert over at vi hadde kommet helt fra Norge for å få behandling på sykehuset hans, men kunne samtidig fortelle at han fikk mange skandinaviske gjester, og at han syntes Bergen var den fineste byen i verden. Han skulle gjerne ha dratt på roadtrip selv, men med tre barn og en restaurant så var det ikke så lett.

Etter å ha blitt kurert av Dr. Jon og sykepleierne hans kjørte vi videre ut i den brennhete ørkenen i retning Nevada. Vi la ruten om den lille byen Lake Havasu City, som kan skilte med den en noe usannsynlig turistattraksjon: London Bridge! Hvordan havnet London Bridge midt ute i ørkenen i Arizona? Jo, i 1968 hadde den daværende London Bridge, fullført i 1831, begynt å bli for liten og ustabil for den økende motortrafikken i London. Byrådet i London besluttet å bygge en ny bro, og fikk samtidig den lyse idé å legge den gamle broa ut for salg. Og til alt overmål kom det en eksentrisk amerikansk oljemillionær og ville kjøpe den også: Robert P. McCulloch kjøpte hele sulamitten til den nette sum av 2.5 millioner dollar, og brukte ytterligere 7 millioner dollar på å sette den opp igjen i den lille feriebyen han hadde grunnlagt i Arizona, Lake Havasu City. Som en siste detalj gravde de også en liten kanal under broa, og kalte den Lille Themsen.

Toppen av kransekaka er vel egentlig at hele operasjonen ble lønnsom. Byen og broen fikk mange fler besøk, og er den dag i dag en populær turistattraksjon. Og vi kjørte dermed over London Bridge ikke bare en, men to ganger på ferieturen vår i USA …

Dagen i dag startet med frokost på IHOP, selv var jeg ikke så sulten, så jeg bestilte en salat. Da vi fikk servert maten viste det seg at en salat i USA ikke er helt det samme som en salat i Norge. Denne salaten inneholdt i tillegg til kaninfôret: én nystekt kyllingfilet, et par egg, og masse bacon. Klarte ikke å spise opp denne frokosten heller …

Etter å ha kranglet med GPS-en en god stund i Flagstaff fikk vi til slutt rotet oss inn på I-40 på vei mot Grand Canyon, en tur på snaue to timer. Monument Valley og Meteor Crater var fantastiske opplevelser, men selv ikke sammenlagt kan de slå Grand Canyon. Du går gjennom skogen og plutselig har man den enorme Grand Canyon forran seg. Det er rett og slett en opplevelse som ikke kan beskrives med ord. Det første som slår man er at dette er «fake», det er for bra. Det ser ut som om man har et enormt maleri forran seg når man kommer ut av skogen.

På vei fra Grand Canyon til Phoenix kjørte vi gjennom småbyen Sedona gjennom Oak Creek. En vei ikke ulik Trollstigen hjemme i Norge. Mange westernfilmer er skutt i dette området, og landskapet er som vi kjenner det fra filmene. Rødt, tørt og mange store kaktuser.

OBS! Mange flere bilder finnes i galleriet vårt.

Fra vi anmom Miami Beach den 20. juni til natt nummer to i Flagstaff har vi kjørt noe over 5500 km. Snittfarten på motorvei har ligget på noe over 100 km/t, og vi har tilbrakt omtrent to og et halvt døgn i bilen, når vi ikke teller bykjøring.

Vi har vært innom følgende stater:

• Florida
• Alabama
• Mississippi
• Louisiana
• Texas
• Oklahoma
• New Mexico
• Arizona
• Utah
• (Colorado)

Vi har spist på følgende restaurantkjeder:

• Wendy’s
• McDonald’s
• Subway
• Kentucky Fried Chicken (KFC)
• Applebee’s
• International House of Pancakes (IHOP)
• Denny’s
• Pizza Hut
• Burger King

Vi har bodd på følgende hotell-/motellkjeder:

• Best Western
• Omni Hotels
• Clarion
• Holiday Inn Express
• Super 8
• Ramada

Vi har fylt bensin åtte ganger, til den nette sum av $464.86. Seks av åtte ganger har vi fylt bensin på Shell.

Det har vært to fantastiske dager. På lørdag dro vi ut fra Santa Fe i retning Flagstaff, med det ene målet for dagen å dra innom Meteor Crater, også kjent som Barringer Crater. Før det dro vi imidlertid innom en butikk i Albuquerque som Amund hadde funnet fram til på nettet, kalt Active Imagination. Vi trodde det skulle være en stor tegneserie- og rollespill-butikk, noe i samme gate som Avalon og Outland i Oslo, men dessverre var den litt mindre enn vi håpet, og førte for det meste brettspill og regelbøker for ulike rollespill. Betjeningen var imidlertid hyggelig, og vi slo av en liten prat med dem før vi dro videre. De var mektig imponert over at vi skulle se så mye av USA, vi kom til å ha reist mer i USA enn den jevne amerikaner, mente de.

Noen timers kjøring etterpå kom vi omsider frem til Meteor Crater. Egentlig burde jeg la bildene tale for seg selv, selv om de alene ikke forteller hele historien, man må rett og slett bare se det selv. Til og begynne med så synes man at hullet er litt mindre enn man hadde forestilt seg, men etterhvert går det opp for en at steinene man ser på andre siden av hullet ikke er to meter brede, men snarere 20, og fra den øverste utsiktsplattformen  mister man munn og mæle. Midt ute på sletta utenfor Flagstaff ligger altså et av verdens best bevarte meteorkratere, som ble dannet for ca. 50 000 år siden, da en meteoritt på anslagsvis 50 meter traff bakken i nesten 13 km i sekundet. Dette resulterte i et hull som er 1.2 km i diameter og 400 meter dypt. I dag er bunnen av krateret dekket av over 200 meter løsmasse, men kraterets nåværende dybde på 170 meter er mer enn svimlende nok.

Etter å ha stått og gapt litt fra de ulike plattformene, og sett gjennom kikkertene ned i bunnen av krateret (der det blant annet står en to meter høy pappfigur som skal forestille en astronaut, samt en haug med gamle gruveinnganger), gikk vi og så på en mindre imponerende film om meteoritter og meteorittnedslag. De hadde også utstilt en relativt stor bit av meteoritten som traff, og den var blankpolert av alle hendene som har tatt på den gjennom årenes løp. Som en slags ekstra bonus så er kanten rundt krateret 45 meter høyt, så man fikk en strålende utsikt over ørkensletta som krateret ligger på også.

Idet vi forlot krateret var sola på vei ned, og det var mørkt da vi kom til Flagstaff. Vi var lenge i tvil om hva broren til Amund hadde sagt om den byen, nemlig at det lignet mistenkelig på Østerdalen og Elverum. Først da vi passerte bygrensen skjønte vi hva han mente. Plutselig var det furuskog på alle kanter, og vi følte oss nesten som hjemme. Ikke minst takket være den mye snillere temperaturen. Nå har det igrunn vært levelig temperatur helt siden vi forlot Texas til fordel for New Mexico.

Etter å ha sjekket inn på motellet for natten, forholdsvis tidlig til en forandring, dro Amund, Martin og Trond Viggo ut for å hamstre litt vann og is til neste dags kjøretur, og så samtidig sitt snitt til å kjøpe litt øl som vi kunne hygge oss med før leggetid. Dette skulle imidlertid by på uforutsette problemer, idet reisefølgets eldste medlem (les: Trond Viggo) ble avkrevd legitimasjon på at han var gammel nok. Hans norske førerkort skulle for første gang på turen vise seg å ikke holde som gangbar legitimasjon. Man prøvde seg så hos Fry’s Food And Drug, hvor Amund under tvil fikk lov til å kjøpe, mot at både han og Trond Viggo fremviste legitimasjon. Denne gangen klarte det seg med nød og neppe med førerkort for begge to.

Vel tilbake på hotellet ble det konstatert at Budweiser smaker like dårlig i USA som hjemme på berget, og vi tok en tidlig kveld.

Akkurat nå har vi passert gjennom Monument Valley, samt kjørt gjennom den latterlig lille byen Mexican Hat, som ifølge Wikipedia nå er nede i 88 innbyggere. Byen ligger faktisk nede i en ravine, og har sitt navn etter en steinformasjon rett utenfor byen, som med litt godvilje kan ligne en slags sombrero. Dem om det, vi tok oss i hvert fall en tur bort for å ta bilde av «hatten» før vi kjørte videre.

Det blir nytteløst å prøve å beskrive all den dramatiske naturen vi har passert gjennom de siste fire timene. Vi skal i hvert fall ikke klage på at landskapet er ensformig — det skifter stadig fra endeløse ørkensletter med halvville hester til høye fjell, bratte skrenter og dype canyons. Skulle vi stanset og tatt bilder av alt hadde vi blitt her hele sommeren, om vi ikke hadde dødd av solstikk og tørst først. Det er TØRT her. Og enda har vi ikke sett det kanskje mest dramatiske synet på turen: Grand Canyon. Dit skal vi i morgen.

Det som forundrer oss mest er hvordan det kan bo folk her ute på de solstekte slettene, flere mil utenfor folkeskikken. Nå er det riktignok et imponerende godt veinett her, og det er tross alt bare tre timers kjøretur til sånne verdensmetropoler som Tuba City og Kayenta. Likevel kan man ikke bli annet enn snål av å bo her. Og det er vel kanskje under slike forhold man får snåle steiner til å ligne mexikanske hatter, og kaller byen sin Mexican Hat.

Etter Mexican Hat innså vi at vi fortsatt hadde veldig mye tid til overs, men var langt utenfor folkeskikken. Vi innså også at vi tross alt ikke var så fryktelig langt unna et landemerke vi i utgangspunktet hadde avskrevet, fordi det var så langt unna alt annet. Plassen heter Four Corners, og er det eneste stedet i USA hvor fire stater møter hverandre (Colorado, Utah, Arizona og New Mexico). Det er ingenting annet i flere mils omkrets, men akkurat der er det altså et merke i bakken, og en parkeringsplass som det koster $ 3 per person å benytte. I ren desperasjon bega vi oss på den en og en halv time lange ekstra kjøreturen, og dermed fikk vi med oss den andre ekstrastaten på turen, Colorado. Vi har riktignok bare besøkt fire-fem kvadratmeter av staten, og det bare i et par minutter, men siden vi faktisk besøkte et landemerke der så synes vi det teller likevel.

I parantes bemerket så er det greit å få med seg at satelittmåling av grensene mellom disse fire statene for et par år siden avslørte at Four Corners faktisk var et ganske godt stykke inn i Colorado. Dette gjorde hele minnesmerket litt ubrukelig, men dette ble fort ryddet opp i ved at alle de fire aktuelle statene ble enige om en grensejustering som plasserte minnesmerket på rett plass igjen.

Nå er vi tilbake i Flagstaff, og har tatt inn på et motell som er et par hundre meter nærmere byen enn det vi bodde på i går natt, i et vagt håp om at vi får mindre bråkete air condition-anlegg her. Vi sparer vel også 20-30 dollar på byttet. På TV-en har vi nettopp sett Håkon Håkonsen på en eller annen tilfeldig spansktalende TV-kanal, komplett med Bjørn Sundquist dubbet til spansk. Fantastisk.